Årstein Svihus

Månadens smakebit er skriven av Årstein Svihus, leiar ved Norges fiskerimuseum, Museum Vest. Svihus er medforfattar i band 3, og skal skrive om trålarstriden.  I denne smakebiten får vi eit innblikk i kvifor norske fiskeriinteressers investeringar i havgåande trålarar på 1930-talet var så kontroversielt. 

 

Trålspørsmålet i norsk politikk

Debatten kom raskt til å dreie seg om norskeide trålere og deres plass i næringen. Den 18. september 1935 meldte «Fiskaren» at Tromsø Havfiskeselskap hadde kjøpt tråleren «Marie Jaqueline». Dette utløste en langvarig, krass debatt om trålfiskets plass i norsk fiskerinæring, og alt året etter ble trålfiske gjenstand for restriktiv lovgiving som i 1939 ble avløst av en enda strengere midlertidig lov. Trålsaken var i 1930-årene og langt inn i etterkrigstiden et av de vanskeligste spørsmålene i norsk fiskeripolitikk. Skulle det åpnes for tråling, for hvem og i hvilket omfang? Hvor skulle tråling foregå, og hvordan skulle fangsten innpasses i et lite fleksibelt marked? Men trålsaken handlet også om noe mer. Den favnet alle problemstillinger i moderniserings- og lønnsomhetsdebatten på tampen av mellomkrigstiden.

Kjøpet av «Marie Jaqueline» representerte en liten utvidelse av en beskjeden flåte av norske damptrålere. I 1935 var det åtte slike i Norge. I tillegg til fire i Kristiansund, lå det en tråler til hver av byene Bergen, Bodø, Harstad og Tromsø. I 1936 fans det 3490 damptrålere i Nord-Europa. Storbritannia var i siste halvdel av 1930-årene fremdeles den største trålernasjonen med vel halvparten av den samlede flåten. Frankrike og Tyskland hadde 500 hver, deretter Nederland med 200 og Sovjet med tilsvarende antall. Disse tallene avviker noe fra trålerkomiteen som opererer med 1600 damptrålere for Storbritannia i 1934. I 1930-årene hadde Frankrike noen av de største og mest moderne, og med sine 1200 tonn og et mannskap på 50 var en fransk dieseltråler en flytende fangstmaskin og fabrikk. Til sammenligning var den største norske tråleren, «Nordhav 1» av Kristiansund, på 644 bruttotonn.

De største trålnasjonene var land som i motsetning til Norge hovedsakelig fisket for hjemmemarkedet, men også eksportnasjonen Island satset på store trålere og hadde totalt 40 ved inngangen til 1930-årene. I 1934 ble 40 prosent av islandsk hvitfisk landet av trålere. Veksten i trålerflåten er noe av forklaringen på at islendingene tok en voksende andel av klippfiskmarkedet.

Norge hadde altså lenge vært omgitt av ekspansive trålernasjoner før det i 1930-årene vokste frem en flåte av større trålere i Norge. Før den tid var det bare småtrålere som hadde fått noe omfang med ca. 500 mindre reketrålere og 26 småtrålere under 50 tonn som fanget hvitfisk. Når stortrålerne gjorde sitt inntog i Norge i 1930-årene, skyldtes det forbedret teknologi som gjorde trål bedre egnet for norske fiskebanker, og at saltfisktråling økte lønnsomheten. Her er noe av forklaringen på at halve trålerflåten hørte heime i Kristiansund. Klippfiskloven av 1932 sementerte strukturen i klippfisknæringen, og inntoget fra eksportørene i fangstleddet bidrog til ytterligere maktkonsentrasjon. Eierforholdene kom til å spille en sentral rolle i tråldebatten.

Trålerlovene av 1936 og 1939

Debatten om trålfiske må sees på bakgrunn av de økonomiske og sosiale problemene som preget fiskerinæringen i Nord-Norge. I 1935 leverte Lønnsomhetskomiteen sin innstilling i trålerspørsmålet, og en midlertidig innskjerping av den eksisterende trålerloven ble resultatet i 1936. Trålerne i drift kunne fiske «inntil videre», men med begrensinger i markedsadgangen ved at fisken måtte være saltet om bord og utenfor sjøterritoriet. Ved at trålfanget fisk ikke kunne eksporteres uten at det på forhånd var godtgjort at fisken ikke ble solgt under gjengs pris for tilsvarende kvalitet, forsøkte en å hindre prisdumping. Også loven av 1939 satte tak på det totale antallet trålere, og påbudet om salting ble ført videre. Fornying av flåten kunne bare skje ved overføring av gammel konsesjon til nytt fartøy dersom det var bygd i Norge og «i det vesentlige» ble eid og drevet av aktive fiskere.

Mellom disse lovene pågikk et grundig utredningsarbeid og en langvarig debatt. Fløyene i debatten utgjorde de som argumenterte for totalforbud også utenfor sjøterritoriet og de som argumenterte for fri utvikling av trålerflåten, i alle fall utenfor sjøterritoriet. Trålerspørsmålet var samtidig sterkt sammenvevd med ulike holdninger til den teknologiske moderniseringen av næringen, eierstruktur og organisering, hensynet til ressursene og Norges posisjon som havfiskenasjon.

 

Norges fiskeri og kysthistorie
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
E-post: webredaksjon.nfkh@uib.no