Alf Ragnar Nielssen

I denne smakebiten presenterer Alf Ragnar Nielssen utdrag frå eit kapittel om sjøsamane i band I (Fra de eldste tider til 1720). Her fortel han mellom anna om nyare forskning som indikerer at den samiske kystkulturen har strekt seg lenger sørover enn tidlegare trudd. Vi får også eit innblikk i siida-samfunnets organisering og tilpassing til dei ulike årstidene.

Den samiske kystkulturen

Norsk kystkultur er framfor alt preget av variasjon, noe som dels har sammenheng med den geografiske utstrekninga av norskekysten over ulike klimasoner og ulik beliggenhet mot havområder som Skagerak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Ressursene i havet varierer og landressursene i kystområdene likeså. Fra jernalderen av framtrer i tillegg to distinkte befolkningsgrupper i kyst-Norge, den norrøne og den samiske. I de skriftlige kildene er betegnelsen på samene nesten alltid ”finner”, første gang ordet same er nevnt er i den islandske Vatnsdøla saga fra 1200-tallet, der to samer er betegnet som ”semsveinar”, altså samegutter. Mye tyder på at den opprinnelige utbredelsen av samisk befolkning var omfattende også i Sør-Norge, men dokumentasjonen vi har i dag er mest knyttet til innlandet. En kan ikke utelukke at det i jernalderen også eksisterte en samisk kystkultur i Sør-Norge, men det gjenstår å finne sporene av denne.

Mens den historiske samiske kystkulturen i Troms og Finnmark og i fjorddistriktene i nordre Nordland lenge har vært velkjent, har de siste års undersøkelser også avdekket tydelige spor etter samisk befolkning i områder som Vesterålen, Lofoten og kysten av Helgeland/Namdalen. Likheter og forskjeller i tilpasning og kultur de to kulturene imellom, og ikke minst samhandling knyttet til utnyttelsen av kystressursene, vil være et viktig tema i beskrivelsen. Ideen om én kystkultur i Norge sprekker altså, i og med at vi i kystlandskapet har to befolkninger som begge har en tusenårig tradisjon i landet. Det har altså fra gammelt av vært to ulike språk og kulturer hos kystbefolkninga i Norge.

Samene levde i jernalderen og middelalderen i såkalte siida-samfunn som var organisert i forhold til sesongmessig utnytting av fangst- og fiskeressursene i et område. Jakt, fangst og fiske ble for det meste drevet med utgangspunkt i det enkelte hushold som selv beholdt sitt utbytte, men det fantes to viktige unntak. Villreinfangsten og fisket i de store lakseelvene ble organisert i større målestokk, der alle husholdene siidaen samarbeidet. Hver kystsiida hadde normalt fire boplasser i løpet av en årssyklus – vårsete, sommersete, høstsete og vintersete. Vintersetet var naturlig nok det stedet der man oppholdt seg lengst, og det ble regnet som hovedboplassen. Langs kysten av det nordlige Norge var vintersetene lokalisert i fjordbotnene. Men vår og sommer var en mobil periode for kystsamene, da drev man fiske og en rekke former for fangst i fjordmunningene og på ytterkysten, fra vårsetet og sommersetet.

Ei anonym beretning, ”En liden Undervisning om Finmarken og dets Handel”, nedskrevet ca 1570-90 gir følgende interessante beskrivelse:

Deres (:samenes) hus og boliger er hvert år på fire steder, som er:

Om sommeren i fjordene og ute på øyene etter fisk, fugl, egg, fjær og dun

Om høsten på landet ute ved sjøkanten, hvor det finnes skog, og når det er godt vær ror han fiske. Men når det er uvær og storm, da er han i skogen og hugger tømmer til båter og jekter.

Om vinteren har de bolig i fjellet der det er skog, hvor det finnes vann og elver, og de jakter da på rein og andre dyr, fugl og annet.

Om våren oppholder de seg ved sjøkanten, slik at han i godt vær kan ro og fiske, og når det blåser og stormer, da kan han bygge båter og fare til fjells på jakt.

Norges fiskeri og kysthistorie
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
E-post: webredaksjon.nfkh@uib.no