Petter Holm

Desember er her, og stafettpinnen er i hendene til Petter Holm, professor ved Norges Fiskerih√łgskole, Universitetet i Troms√ł. Holm har ansvar for den siste delen av band 4 i Norges fiskeri- og kysthistorie. I denne smakebiten tygg han litt p√• kysttorsken – og korleis reguleringa av denne ressursen kom til √• endre b√•de fisken og kystkulturen.

Kysttorsk ‚Äď fra f√łlgesvenn til truet art

H√łsten 2003 anbefalte havforskerne stans i all fangst av norsk kysttorsk. Bakgrunnen for r√•det var en klar nedadg√•ende trend i bestanden de 10 siste √•r. Kysttorsken var truet og trengte vern! R√•det ble ikke fulgt. Faren for overbeskatning gjorde likevel et visst inntrykk. Kvoten for 2004 ble satt til 20 tusen tonn, halvparten av det den hadde v√¶rt √•ret f√łr.

Kysttorsken er stasjon√¶r og holder seg langs kysten og i fjordene hele √•ret. Nord√łst-arktisk torsk vandrer ut i Barentshavet for √• beite, men vender tilbake til kysten for √• gyte p√• v√•rvinteren. Mens de to bestandene dermed oppholder seg p√• forskjellige steder i deler av √•ret, opptrer de sammen i den viktigste fangstsesongen, med Lofotfisket som det tradisjonelle h√łydepunkt. I praksis er det da vanskelig √• unng√• √• f√• kysttorsk selv om det er skrei som er m√•let. For √• f√łlge r√•det fra havforskerne om nullfangst av kysttorsk m√•tte derfor store deler av kystfl√•tens torskefiske ha v√¶rt stanset. Siden torskefisket utgj√łr en b√¶rebjelke i mange kystsamfunn, var det ikke enkelt √• finne gode l√łsninger. I tillegg til avveiningen mellom umiddelbare behov og framtidige muligheter ‚Äď et klassisk dilemma n√•r bestander er truet og harde reguleringer m√• til ‚Äď var sp√łrsm√•let om vern av kysttorsken ekstra √łmt√•lig fordi det ber√łrer sentrale konfliktlinjer i norsk fiskeripolitikk. P√• grunn av forskjell i utbredelsesm√łnsteret mellom kysttorsk og nord√łst-arktisk torsk, ville strenge vernetiltak for kysttorsk ikke ber√łre alle deler av fiskefl√•ten p√• samme m√•te. Mens kystfiskerne ville bli rammet hardt og direkte, med sm√• muligheter til √• finne alternativer, ville havfiskefl√•ten slippe lettere unna. N√•r kysttorsken kom p√• reguleringsbordet, kunne det lett vekke til live gamle stridigheter, mellom nord og s√łr, liten og stor, kyst og hav.

Ved inngangen til det nye √•rtusen ble kysttorsken dermed gjenstand for offentlige oppmerksomhet og strid p√• en uvant m√•te. Selv om den h√łrer til kystens velkjente inventar, har dens plass v√¶rt sm√•l√•ten og tilbaketrukket, i hvert fall hvis vi sammenlikner med dens h√łyt skattede slektning, skreien. Kysttorsken har alltid v√¶rt kystfolkets uanselige f√łlgesvenn, en traust kilde til kokfisk i det daglige. Der skreien, den frimodige √¶resgjest som kunne bringe velstand eller n√łd, har blitt beh√łrig feiret og anerkjent som samfunnsb√¶rer, har kysttorsken arbeidet i det stille og blitt tatt for gitt. N√•r kysttorsken n√•, med havforskerne som sannhetsvitne, kom ut av skyggen og ble gjort til gjenstand for vernetiltak, innebar det en utfordring til etablerte sannheter om hvor trusselen om overbeskatning av fiskebestandene kom fra. En sentral linje i den offentlige debatten om fisken og b√¶rekraftig forvaltning i Norge har v√¶rt kampen om moderne teknologi og driftsm√•ter. Kystfiskerne har alltid hevdet at den viktigste faren for overbeskatning kommer fra den kapitalintensive og industrielt organiserte fl√•ten. Kystfl√•tens beskatning, med stor grad av passive redskaper, har v√¶rt betraktet som grunnleggende b√¶rekraftig, med iboende mekanismer som forhindret overbeskatning. Advarselen om at bestanden av kysttorsk var truet kom derfor som en sterk utfordring til dette synspunktet. Selv om √•rsakene til at kysttorsken viste en klar nedadg√•ende trend ikke var klarlagte, og ingen la ensidig ansvar p√• kystfisket, ville reguleringstiltakene ramme kystfl√•ten hardt og direkte. Kysttorsken trengte beskyttelse mot kystfiskerne. Tr√•lerne var uten skyld og ville ikke bli ber√łrt.

Ogs√• kystfiskerne har etter hvert blitt godt vant til kvoter, reguleringer og andre forvaltningstiltak. Den √•pne fiskeriallmenningen, med adgang for hvem som helst til √• delta i kommersielt fiske, er for lengst avviklet. I dette bildet, der omfattende reguleringer av ressursuttaket gradvis hadde blitt akseptert som en n√łdvendig del av fiskernes hverdag, representerte vernetiltakene for kysttorsk likevel noe nytt.

Dels gjelder dette hvilke deler av de marine planter og dyr som kommer i betrakting som mulige forvaltningsgjenstander. Det er √•penbart for de fleste at de tradisjonelt viktige fiskeslagene som sild, torsk, hyse og laks kan og b√łr forvaltes. Men hva med alle de andre kreaturer i havet, som leppefisk, sj√łp√łlser, raud√•te og sukkertare? En av grunnene til at sp√łrsm√•let om vern av kysttorsk skapte debatt var at det varslet om en utvidelse av grensene for hva som er forvaltningens ansvarsomr√•de, fra √• v√¶re begrenset til de store og tradisjonelt viktige bestander til √• omfatte hele spekteret av marine arter.

Dels gjelder det hvilke hensyn som kan ligge til grunn for forvaltningsinngrep. En av de sentrale begrunnelsene for det nye havrettsregimet har v√¶rt √• skape bedre rammer for √• l√łse problemet med overfiske. Selv om fiskerne ofte har v√¶rt skeptiske til reguleringer, er det i bunn og grunn hensynet til fiskernes interesser som ligger bak, i hvert fall i et langsiktig perspektiv. Ut fra et slikt hensyn er det f√łrst og fremst de kommersielt viktige bestandene som er aktuelle for forvaltningstiltak. Utvidelsen av forvaltningsansvaret til √• omfatte flere arter og bestander har ogs√• sammenheng med en anerkjennelse av andre hensyn enn verdien av framtidig fangst som grunnlag for reguleringsinngrep. En viktig side ved dette er hensynet til biologisk mangfold, slik at forvaltningsmyndighetene f√•r ansvar for √• beskytte truede arter uavhengig av om det er knyttet fangstinteresser til dem eller ikke. N√•r r√•det om strenge vernetiltak for kysttorsk skapte uro blant fiskerne hadde det ogs√• sammenheng med dette. Hvor sterke begrensninger i fiske kan komme p√• tale av hensyn til en mindre komponent av torskeressursen?

Sp√łrsm√•let om vernetiltak for kysttorsken reiste p√• denne m√•ten et helt sett av nye problemstillinger med sterke konsekvenser for det vi kan kalle kysten som √łkopolitisk landskap. Fra gammelt av har havet og dets ressurser blitt verdsatt, f√•tt mening og kulturell betydning ved at folk p√• kysten har tatt dem i bruk. Fiskeriallmenning kan i denne sammenhengen betraktes som et kulturverksted, eid og brukt av kystens egne. Den endringsprosess som man kan skimte konturene av i historien om kysttorsken inneb√¶rer at den direkte forbindelse brytes. I √łkende grad er betingelsen for at fiskeressursene skal bli tilgjengelige for fangst at de p√• forh√•nd er bearbeidet og kultivert, ved at bestanden er m√•lt og estimert, autorisert som b√¶rekraftig utnyttet, kvotebelagt og regulert. Selv om det fortsatt skapes kultur og meninger i b√•ten, skjer dette i sammenheng med og overskygget av det som foreg√•r andre steder: I havforskningsr√•det, og internasjonale kvoteforhandlinger og reguleringsm√łtene; i finansmarkeder og ved kj√łp og salg av kvoter; i internasjonale supermarkedkjeder og milj√łmerkeordninger. Om denne utviklinga skal betraktes som et framskritt og forbedring, eller om det er en historie om tap av mening og fremmedgj√łring, vil variere med st√•sted og verdisyn. At det representerer en fundamental endring av kystkulturen er det derimot liten tvil om.

Norges fiskeri og kysthistorie
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap
E-post: webredaksjon.nfkh@uib.no